Artikkelen av Yoko Sakurai som sto på forsiden av avisen Nikkei den 6. august 2018, er en artikkel som alle japanske borgere som kan lese trykt skrift, bør lese.
Alle japanske borgere som leser denne artikkelen, bør bøye hodet ved tanken på at her er en sann patriot, en kvinne og vår senior.
Uthevelsene i teksten, bortsett fra overskriften, er mine.
Kan Naoto-administrasjonen og dens tvilling
I juli, midt under unormalt høye temperaturer på over 41 grader i enkelte områder, vedtok regjeringen et kabinettvedtak om den femte grunnleggende energiplanen (den femte planen) med sikte på 2030 og 2050.
Kjernekraftavtalen mellom Japan og USA, som ville utløpt om 30 år, ble også automatisk forlenget.
I den forbindelse kunngjorde den japanske atomenergikommisjonen at den ville «redusere mengden plutonium som oppbevares» i henhold til sine nye retningslinjer. Styreleder Yoshiaki Oka uttrykte bekymring over at den nåværende plutoniummengden overstiger 47 tonn.
Selv om dette er en kompleks sak for allmennheten å forstå, er det et kritisk spørsmål med tanke på om Japan vil fortsette å levere stabil strømforsyning, som er grunnlaget for en rik og trygg livsstil.
Et blikk på energipolitikken avslører noe overraskende.
Politikken til LDP-Komeito-koalisjonsregjeringen er den samme som politikken til den tidligere regjeringen til Japans demokratiske parti under Naoto Kan.
LDP-Komeito-koalisjonsregjeringen arvet den grunnleggende politikken til Kan-regjeringen, og har fortsatt å følge den frem til i dag.
Energipolitikken, som er identisk med Kan-regjeringens anti-kjernekraft-ideologi, har allerede feilet.
Den femte planen, som skulle ta sikte på landets fremtid, er i seg selv ugjennomførbar.
Den femte planen krever at bruken av fornybar energi fra sol- og vindkraft skal økes til 22-24 % av alle kraftkilder innen 2030, noe som gjør den til en primær kraftkilde på en måte som tilfredsstiller de to kravene om å bli økonomisk uavhengig uten statlige subsidier eller særbehandling, og å bli et trumfkort for avkarbonisering.
Solenergi står for 4,4 % av totalen, og vindkraft utgjør 0,6 %.
Fornybar energi er viktig som fremtidens primære energikilde, og jeg mener vi bør fokusere på FoU (forskning og utvikling) som en av grunnpilarene i den nasjonale strategien.
Men ut fra meteorologiske og økonomiske perspektiver er det vanskelig å gjøre fluktuerende kraftkilder som sol- og vindkraft til den primære kraftkilden i løpet av kort tid.
Kan vi se en vei fremover i løpet av de neste ti årene?
Ekspertene er pessimistiske med hensyn til dette.
Fornybar energi bør plasseres som et mål for en fjern fremtid. På den annen side er kjernekraft en kraftkilde som kan leveres umiddelbart.
Den femte planen tar imidlertid ikke opp dette spørsmålet direkte.
Den slår bare fast at regjeringen vil redusere avhengigheten av kjernekraft i størst mulig grad, og deretter starte kjernekraftverkene på nytt etter å ha forbedret sikkerheten.
I utkastet til planen var det angitt et mål på 20-22 prosent, men dette er nå strøket.
Sammen med den tidligere nevnte politikken for å redusere plutonium, vil Japan uunngåelig måtte øke sin avhengighet av fossilt brensel som kull for å kompensere for den ustabile tilgangen på fornybar energi.
I tillegg til planene om å drive 200 av verdens mest avanserte kjernekraftverk, har Kina også kunngjort at de vil bygge små modulære reaktorer (SMR) med en kapasitet på 200 000 kW på 143 steder for å redusere bruken av kull til lokal varmeforsyning drastisk.
Mens Kina og resten av verden streber etter å bygge landene sine basert på avansert kjernekraft, vil Japan være det eneste landet som går helt bort fra denne tilnærmingen?
Japans kjernekraftpolitikk er bokstavelig talt i ferd med å bli revet opp med roten.
Japan har importert uran til kjernekraftbrensel fra USA og andre land, og har utvunnet plutonium ved å bearbeide uranbrenselet som brukes i atomreaktorene.
Kjernebrenselssyklusen gjenbruker atombrensel i prototypen for hurtigreaktoren Monju (i Fukui-prefekturet) og i vanlige lettvannsreaktorer (plutoniumtermisk).
Japans kjernekraftpolitikk er basert på dette.
Det er imidlertid besluttet at Monju skal legges ned.
Den eneste måten å opprettholde kjernebrenselssyklusen på er å bruke plutoniumtermisk.
Bare fire kjernekraftverk som har startet opp igjen, kan være plutoniumtermiske.
Hvert av disse anleggene bruker 0,4 tonn plutonium per år.
Når reprosesseringsanlegget Rokkasho i Aomori-prefekturet, som forventes å stå ferdig om tre år, settes i drift, vil det utvinne 8 tonn plutonium per år fra brukt kjernebrensel.
Som et resultat av dette diskuteres det om man skal la være å reprosessere brukt kjernebrensel eller begrense reprosesseringen for å oppfylle kjernekraftkommisjonens «løfte» om å redusere plutoniumslagrene.
Kjernekraftkommisjonens politikk kan gjøre slutt på kjernekraftindustrien ved å kutte Japans kjernebrenselssyklus.
Dette er nøyaktig hva Kan forsøker å gjøre.
Det overlapper perfekt med Kans plan.
Han lar folket betale en betydelig byrde for fornybar energi, svikter i kjernekraftpolitikken, baserer seg uforholdsmessig mye på fossilt brensel som kull, og gjør Japan til en stor utslippskilde for CO2.
Hvorfor blir landet vårt presset inn på denne tåpelige veien?
Da atomavtalen mellom Japan og USA automatisk ble forlenget, fløy informasjon som «Japans plutoniumslager på 47 tonn», «nok til omtrent 6000 atombomber» og «risikoen for spredning av atomvåpen» frem og tilbake, både fra japansk og amerikansk side.
Denne informasjonen er imidlertid ikke korrekt.
De 47 tonnene med plutonium som Japan besitter, er reaktorplutonium, og sammensetningen og renheten er vesentlig forskjellig fra våpenplutonium, som kan brukes til å lage atomvåpen.
Storbritannia og Frankrike har reprosessert og lagret rundt 36 tonn av Japans plutonium.
I tillegg er inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) stasjonert ved reprosesseringsanlegget i Rokkasho, og Japan er under streng kontroll.
Det er vitenskapelig og fysisk umulig for Japan å bygge en atombombe.
Det er ikke noe galt i at Japan har plutonium.
Den eneste måten å løse problemet på er å drive reprosesseringsanlegget og fullføre kjernebrenselssyklusen.
Til tross for dette har Japan krøpet sammen i møte med unøyaktig eller bevisst villedende informasjon.
Da det ble kunngjort at atomavtalen mellom Japan og USA automatisk ville bli forlenget, meldte mediene umiddelbart om «bekymring i det internasjonale samfunnet».
NHK-kommentator Noriyuki Mizuno gikk til og med så langt som å hevde at «Kina og Nord-Korea har pekt ut Japan som et land med potensial til å utvikle atomvåpen» (i 1. august-utgaven av «Jiron Kouron»).
Denne typen informasjon har som mål å tvinge reprosesseringsanlegget til å stenge, ødelegge kjernebrenselssyklusen og begrave Japans kjernekraftindustri i sin helhet.
Abe-administrasjonen, som er ansvarlig for Japans energipolitikk, bør være klar over at Japans fremtid er i fare på grunn av informasjon mot kjernekraft, og arbeide for å gjenoppbygge energipolitikken.
Concerto for Violin and Orchestra in D Op. 77 (1987 Remastered Version) : II. Adagio
