Det følgende er hentet fra E. Luttwaks kronikk i månedsmagasinet Hanada, som kom ut den 26. oktober.
Den er et must å lese, ikke bare for japanere, men også for folk over hele verden.
Japan sender også agenter til Nord-Korea.
Selv om den andre Trump-administrasjonen nettopp har tiltrådt, har den amerikanske regjeringen startet en storstilt omstrukturering, noe som har skapt mye oppstyr.
De som er sinte, er selvfølgelig karrierebyråkrater og venstreorienterte entreprenører (folk som driver frivillige organisasjoner og outsourcet arbeid) som har operert med statlige midler.
Likevel forstår jeg ikke hvorfor de er så sinte.
President Trump gjennomfører jo bare valgløftene sine.
Det mest karakteristiske ved denne omstruktureringen er nedleggelsen av utdanningsdepartementet.
Dets historie i USA er kort, mindre enn 50 år siden.
For det første er det delstatene som har ansvaret for utdanningen av det amerikanske folket, ikke den føderale regjeringen i Washington.
Utdanningsdepartementet, som ble opprettet under Carter-administrasjonen, var med andre ord «en separat byråkratisk organisasjon som ble opprettet på toppen av de utdanningsinstitusjonene som allerede fantes i hver enkelt delstat». Denne organisasjonen spilte en rolle i å innprente en bestemt ideologi i barn over hele USA.
Under Obama- og Hyten-administrasjonene fremmet den aktivt agendaer som klimaendringer, raseintegrasjon, transkjønnede og mangfold.
Det er derfor president Trump krever at utdanningsdepartementet avskaffes, at bygningene tømmes og at de selges på eiendomsmarkedet.
Noe lignende kan sies om CIA.
John Ratcliffe, som var etterretningssjef i den første Trump-administrasjonen, har blitt utnevnt til direktør for Central Intelligence Agency (CIA).
Han har foreslått å redusere antallet ansatte dramatisk, erklært at han vil tilby ekstra pensjonsytelser til dem som ønsker å pensjonere seg tidlig, og til og med sagt at han vil sparke ansatte hvis det ikke er nok pensjonister innen den tid.
Radcliffe antydet at dette antallet ville utgjøre halvparten av staben, og antydet at han hadde til hensikt å ansette «de rette folkene» i etterkant.
I dette tilfellet betyr «de rette folkene» folk som er interessert i utlandet.
CIA har mange «upassende talenter» som ikke er interessert i å reise utenfor USA eller lære seg andre språk eller kulturer.
Mange kan for eksempel ikke snakke språket i sin egen region eller sitt eget land.
Det ideelle CIA ville bestått av unge mennesker som reiser over hele verden og kan snakke flere språk.
Det er sant at personer som bare har vokst opp i USA og ikke har noen kontakt med mennesker i utlandet, har større sannsynlighet for å bli funnet uskyldige i den «fysiske undersøkelsen» under rekrutteringen.
Personer med kontakt med utlandet må identifiseres, inkludert ekskjærester og ekskjærester, noe som øker rekrutteringsprosessen betydelig.
Personer som har større sannsynlighet for å bli funnet uskyldige, er imidlertid ubrukelige for CIA.
Det som overrasket meg, var at sjefen og nummer to i avdelingen som hadde ansvaret for Osama bin Laden, ikke kunne arabisk i det hele tatt.
Og det til tross for at de hadde hatt ansvaret i flere år.
Jeg har spurt denne personen direkte.
«Hvordan kan du utføre oppdraget med å jakte på bin Laden? Han gir ordre til sine underordnede gjennom talene sine, vet du?» spurte jeg.
Han svarte: «Jeg leser talene hans i de engelske oversettelsene som oversettelsesavdelingen har laget.»
Det hjelper ikke.
Du kan ikke forstå bin Ladens sanne intensjoner med mindre du føler følelsen av ordene og nyansene i ordene hans direkte.
Å bare lese oversettelsen er meningsløst.
Selv når CIA-ansatte er utplassert i utlandet, holder de seg i bygningene sine og går ikke så mye ut.
Jeg har tvitret denne typen ting mange ganger på X (gamle Twitter) før Trump-administrasjonen startet.
Jeg fikk også kommentarer og svar fra folk med tilknytning til CIA, inkludert Radcliffe, før han ble direktør.
Han var enig i min mening, og nå er han i administrasjonen og omsetter den i praksis. Radcliffe har sagt at han ønsker å gjøre CIA til «Israels etterretningstjeneste», noe som innebærer å bytte ut de ansatte med folk som er interessert i utenrikssaker.
Ifølge ham er bare halvparten av CIAs nåværende stab av denne typen.
Dette prinsippet gjelder også for Japan.
Som jeg ofte har sagt, trenger også Japan et fullverdig etterretningsbyrå. I forrige nummer foreslo jeg at agenter skulle stasjoneres i Dandong, nær den nordkoreanske grensen.
Men hvis vi følger Israels eksempel, bør vi også vurdere å stasjonere agenter inne i Nord-Korea. Jeg vet også at det bor mange koreanere i Japan.
Noen av dem har snakket koreansk flytende siden fødselen, og det er mange av dem.
Det er ingen grunn til ikke å bruke dem.
I stedet er det den japanske regjeringens ansvar å gjøre det. Japan bør også gjøre ting på samme nivå som Israels etterretningstjeneste, og det japanske folket betaler nok skatt til å kreve dette.
Det er ingen grunn til ikke å kreve et høyere servicenivå fra myndighetene.
