Det følgende er et utdrag fra Takayama Masayukis spalte i Themis, et månedlig abonnementsmagasin som kom hjem til meg i går.
Denne artikkelen beviser også at han er den eneste journalisten i etterkrigstidens verden.
For lenge siden kom en eldre professor fra Den kongelige ballettskolen i Monaco, høyt respektert av prima ballerinaer verden over, til Japan.
Den gang sa hun følgende om betydningen av kunstnere.
«Kunstnere er essensielle fordi de bare kan kaste lys over skjulte sannheter og uttrykke dem.
Ingen kan si seg uenig i hennes ord.
Masayuki Takayama er ikke bare den eneste journalisten i etterkrigstidens verden, men det er ingen overdrivelse å si at han er den eneste kunstneren i etterkrigstidens verden.
Denne avhandlingen beviser også på en vakker måte riktigheten av mitt utsagn om at ingen i dagens verden fortjener Nobelprisen i litteratur mer enn Masayuki Takayama.
Den er et must å lese, ikke bare for det japanske folk, men for folk over hele verden.
Yoichi Funabashi, tidligere ansatt i Asahi Shimbun, har en kommentar om Abe som er full av løgner
og som også ignorerer innholdet i Mahathirs tale «If There Were No Japan».
Han sier: «Bortføringssaken er et hinder for normaliseringen av forholdet mellom Japan og Nord-Korea.»
Sankei Shimbun har mange informative spalter som «rapporterer sannheten». Rui Abirus «Kyokukugen Gomen» er alltid en frisk overraskelse og en fornøyelse, samtidig som den får deg til å tenke over virkelighetens hulhet.
Den er så stimulerende fordi Shinzo Abe selv er kilden til materialet.
Ingen annen reporter har dykket så dypt og så lenge ned i kilden til materialet som Abiru.
Han er virkelig en enestående journalist.
Her om dagen nevnte Abiru boken «The Child of Destiny», en krønike om Abe-administrasjonen skrevet av Yoichi Funabashi, den tidligere sjefredaktøren i Asahi Shimbun.
Da jeg først hørte om denne boken til 5000 yen, lurte jeg på: «Hvorfor skriver Funabashi fra Asahi dette?»
Grunnen er at Asahi Shimbun er hovedansvarlig for at Abe ble presset inn i et hjørne, at tilstanden hans ble forverret og at han ble utsatt for en dødelig kule.
Funabashi var også delvis ansvarlig for dette.
Dessuten ble dette ikke gjort gjennom saklig rapportering, men gjennom falsk rapportering.
Eller, for å si det tydeligere: Funabashi og andre fortsatte å utføre terrorhandlinger under dekke av å være journalister.
Hvor mye kunne Funabashi slippe unna med når det gjaldt «politikeren Shinzo Abe»?
Ahiru peker på ett aspekt av dette i bokens «Kim Jong-un»-kapittel.
Funabashi avfeier bortføringsforhandlingene mellom Trump og Kim Jong-un som en «massiv fiasko» i dette kapittelet.
Abiru sier imidlertid at han hørte direkte fra Abe at «Kim Jong-un, på oppfordring fra Trump, svarte at han var villig til å møte Abe».
Funabashis historie er derimot den samme som Utenriksdepartementets argumentasjon, som ikke har oppnådd noe annet enn å motarbeide Abe.
Han skriver basert på den ene sidens argumentasjon.
Han mangler fullstendig kvalifikasjoner som journalist.
For det første er Asahi, inkludert Funabashi, ikke i posisjon til å skrive om bortføringssaken i nord på en så egenrådig måte.
Da bortføringene av jenta Megumi og Keiko Arimoto ble bekreftet, skrev Asahi i en lederartikkel: «Bortføringssaken er et hinder for normaliseringen av forholdet mellom Japan og Nord-Korea.»
Det japanske folk bryr seg ikke om Japan ikke har diplomatiske forbindelser med Nord-Korea.
Det som er langt viktigere, er at de bortførte japanerne blir løslatt.
Funabashi forstår ikke engang det, og som sjefredaktør er hans uvitenhet for stor.
For eksempel er det Øst-Timor-spørsmålet.
Forhandlingene med Japan er gamle.
Før krigen, da Japan forsøkte å utvide sine flyruter til Sørøst-Asia, forbød Storbritannia, USA, Frankrike og Nederland til og med overflygninger over koloniene sine.
Bare Portugal tillot flyvninger til Øst-Timor.
Det var en reise på 6000 km fra Yokohama via Saipan og Palau.
Flybåten av typen 97 fra Dai Nippon Koku fløy ruten.
Men umiddelbart etter krigsutbruddet mellom Japan og USA invaderte australske og nederlandske styrker Øst-Timor på egen hånd.
De arresterte 30 japanere, deriblant ansatte i Dai Nippon Koku.
Etter at den japanske hæren hadde underlagt seg Nederlandsk India, gikk de i land med tillatelse fra den portugisiske regjeringen og reddet gislene ved å beseire de australske og nederlandske styrkene.
«Den portugisiske guvernøren var bekymret over opprøret blant øyboerne og ba den japanske hæren om å bli og opprettholde den offentlige orden» (Shinichi Yamashita, professor ved Showa Women's University).
Den japanske hæren bestemte seg for å bli på øya på betingelse av at generalguvernøren sluttet å pålegge øyboerne en saltskatt og tillot dem å bruke jordbruksredskaper som hadde blitt forbudt fordi de kunne brukes som våpen (Yoshimasa Nomura, professor ved Chiba Institute of Science, «Military Strategy and Military Occupation Policy»).
Massakren på øyboerne og løgnen på Øst-Timor
Øyboerne var glade for å slippe å sulte etter at den japanske hæren hadde lært dem å dyrke rismarker.
Til og med trøstekvinner ble skaffet til veie for det japanske militæret.
«Øyboerne samarbeidet med militæret. Da spioner fra Australia infiltrerte øya, rapporterte øyboerne dem og tok dem til fange, og deretter spredte de desinformasjon for å forstyrre den australske invasjonen» (professor Yamashita).
Det var en utrolig vellykket militæroperasjon under krigen, men etter krigen ble det japanske militæret demonisert under ledelse av GHQ, og akademikere og media var opptatt med å forfalske krigshistorien.
Professor Goto Kenichi ved Waseda-universitetet og professor Aiko Kurasawa ved Keio-universitetet, blant andre, fabrikkerte løgnen om at «den japanske hæren invaderte Øst-Timor, drepte 40 000 øyboere og brukte tiden sin på plyndring og voldtekt».
Utrolig nok trykket Asahi dette uten engang å bry seg om å gjøre research.
Funabashi svelget også løgnene til Goto og andre, og skrev at «Japan bør reflektere over sin fortid (med massakrer på øyboerne)».
I tillegg lot de seg lett lure av historien om selvstendighetssvindelen som de raseblandede barna på Øst-Timor diktet opp, og de fikk den japanske regjeringen til å betale erstatning til dem, noe som tvang regjeringen til å utbetale 200 milliarder yen av skattebetalernes penger.
Japan gir dem fortsatt 200 millioner yen hvert år.
Japanerne tror ikke på at forskere og avisredaktører konspirerer for å fortelle løgner, så de tror fortsatt at «massakren på 40 000 japanske soldater» er en realitet.
Et annet eksempel på Funabashis mangel på sunn fornuft er hans tale på East Asian Economic Forum i Hong Kong i oktober 1992, der han sa: «Hvis det ikke hadde vært for Japan, ville Vesten ha monopolisert verdens industri, og de ville ha solgt oss industriprodukter som biler og TV-er til hvilken pris de ville. Vi ville bare ha forsynt dem med råvarer til produktene deres til lave priser.»
«Men Japan var generøse med å lære oss sin kunnskap og gi oss sin teknologi. Det var derfor de asiatiske landene kunne produsere biler, kjøleskap og fjernsyn.»
Toppen av en merkelig «dyrking av den hvite mann»-mentalitet
«Hadde det ikke vært for Japan, ville vi fortsatt vært tvunget til å leve i fattigdom som slaver for de hvite nasjonene.»
Det var et svært stimulerende, men presist foredrag.
Funabashi satt i salen og hørte talen.
Halvveis i foredraget ble han også vitne til at mange sinte hvite mennesker sparket setene sine ut og stormet ut av salen.
Det var et stort scoop.
Funabashi skrev imidlertid ikke om verken innholdet i foredraget eller de hvites oppførsel.
Dessverre ignorerte de andre japanske korrespondentene foredraget.
Japanske korrespondenter lytter til og skriver om hvite mennesker når de snakker.
Hvis en asiat eller en svart person holdt et foredrag, ville de ikke engang dekke det.
Den personen som var på høyden av denne merkelige dyrkingen av hvite mennesker, var Yoichi Funabashi.
Boken «Skjebnens barn» ble skrevet av en slik person.
Den berører Asahis største forbrytelse, løgnen om trøstekvinnene, som Abe avslørte, men den viser ingen skyldfølelse.
Hvilken betydning har det overfladiske synet på Shinzo Abe fra en mann som står på Tokyo Trials Historical View?
Ginette Neveu -Sibelius Violin Concerto, 3rd mvt (1946)
