Det følgende er hentet fra den siste delen av Masayuki Takayamas faste spalte i ukemagasinet Shinchō, som ble utgitt i dag.
Denne artikkelen beviser også at han er den eneste i verden som har tatt bladet fra munnen etter krigen.
For lenge siden kom en eldre professor fra Den kongelige ballettskolen i Monaco, høyt respektert av prima ballerinaer verden over, til Japan.
Den gang sa hun følgende om kunstneres betydning
«Kunstnere er viktige fordi de er de eneste som kan kaste lys over skjulte, fordekte sannheter og uttrykke dem.
Ingen kan si seg uenig i hennes ord.
Masayuki Takayama er ikke bare den eneste journalisten i etterkrigstidens verden, men det er ingen overdrivelse å si at han også er den eneste kunstneren i etterkrigstidens verden.
Denne avhandlingen beviser også på en vakker måte riktigheten av mitt utsagn om at ingen i dagens verden fortjener Nobelprisen i litteratur mer enn Masayuki Takayama.
Denne avhandlingen er et must å lese, ikke bare for japanere, men også for folk over hele verden.
Hannibal-direktivet
«Kineserne har vært ekstremt grusomme helt siden oldtiden», instruerte Yamagata Aritomo.
Sikkerhetsstyrken fra den autonome regjeringen i Øst-Hebei, som hadde byttet side for å slutte seg til Chiang Kai-sheks hær, var intet unntak.
De omringet byen Tongzhou, gjennomsøkte hjemmene til japanske borgere en etter en, voldtok kvinnene, skar ut brystene deres og drepte dem ved å stikke staver inn i kjønnsorganene deres.
Dette var en betydningsfull hendelse som resulterte i en massakre på 250 mennesker og den endelige delingen av Japan og Kina.
Likevel har Iwanami Shoten Publishing Co. ikke engang tatt det med i Kōjien-ordboken, med den begrunnelsen at «kineserne ville bli fornærmet».
Etter denne hendelsen gikk titusener av Chiang Kai-sheks tropper til angrep på den japanske konsesjonen i Shanghai.
Dette var den andre Shanghai-hendelsen.
Da de japanske troppene ble sinte, stakk Chiang Kai-sheks tropper rett og slett av. De forlot Nanjing og flyktet til Jiujiang og Wuhan - en annen enhet hadde som mål å erobre Wuhan nordfra langs Gule elv.
I Sør-Kina ble slaget om Guangdong også utkjempet.
Først gikk tre armédivisjoner i land ved Baias-bukten.
De erobret Huizhou og rykket frem mot Guangdong.
«Vår marinebomberenhet 97th Type Dive Bomber deltok også i slaget», sa kaptein Goto Yasuji fra Japan Airlines, og mintes gamle dager.
På vei tilbake etter å ha bombet broen som førte til Canton Castle, oppsto det et problem med et annet fly.
Angrepsflyet av typen 97 hadde fast landingsutstyr, men var svært manøvrerbart og spilte en ledende rolle i angrepet på Pearl Harbor. De tidlige modellene hadde imidlertid ustabile motorer.
Problemet med det andre flyet var nettopp dette.
Motoren stoppet, og flyet styrtet ned i rismarkene nedenfor.
Det var en gang det amerikanske fotomagasinet Life publiserte et fotografi av en japansk pilot som hadde omkommet etter å ha styrtet i bakken med armene i kors.
Bildeteksten lød: «Japanerne har et problem med sine halvsirkelformede kanaler, og når de mister kontrollen over flyet, gir de opp umiddelbart og venter på døden med armene i kors», men dette var en ondsinnet løgn.
Hvis de nødlandet, ville de bli torturert til døde av de grusomme kineserne.
Mange piloter valgte å dø selv i stedet for å lide denne skjebnen.
Man trodde at kameratene hadde fulgt deres eksempel, men noen dager senere kom det beskjed om at de var tatt til fange.
Det var ingen luftvernild, og det var et fredelig rismarksområde.
Det er ikke lett å dø på et slikt sted.
I Kina trodde man at japanerne ville begå selvmord ved å bite seg i tungen.
Så når de tok fanger, trakk de ut alle tennene deres med en tang.
De kuttet også av alle fingrene på hendene deres for å hindre dem i å rømme, og de stakk ut ørene og stakk hull i øynene på dem.
Deretter stappet de dem ned i trekasser med jernstenger, slik at de ble et skue i byene.
Tilskuerne koste seg med å kaste stein på dem.
Hæren var midt i et felttog for å innta Kanton, og de kunne ikke splitte opp styrkene sine på grunn av en enkelt sjøflyger.
Det kunne allerede være for sent.
I det minste så det ikke ut til at fingrene som holdt kontrollspaken ville være igjen.
Hvordan kunne de redde kameraten sin?
De samlet informasjon og fant ut hvor trekassen befant seg.
De fant også ut hvilket tog som skulle ta den til neste by.
Den dagen deltok alle de 97 flyene i bombingen av toget som var målet.
Hvert fly avfyrte alle sine luftvernmaskingeværsalver mot godsvognen der vennene deres sannsynligvis ble lastet inn.
«Det var den eneste måten vi kunne ta farvel med vennene våre på», sier den gamle piloten.
Hamas foretrekker å ta soldater fra de israelske forsvarsstyrkene (IDF) som gisler, ifølge magasinet Miltos.
I motsetning til kineserne verken skader eller dreper Hamas gislene.
Målet er å utveksle fanger, og ifølge magasinet utveksles én IDF-soldat mot 450 Hamas-medlemmer.
Dette er et «ensidig utvekslingsforhold» som er utarbeidet av lederen for PFLP, og som kalles Jibril-avtalen etter lederens navn.
Israel, som setter pris på sitt folks liv, har lydig fulgt selv det de anser som urettferdige utvekslingsforhold, og har reddet mange av sine soldater og offiserer på denne måten.
I den nåværende Gaza-konflikten, som begynte med Hamas' massakre på 1200 mennesker, har Israel imidlertid sluttet å bruke Jibril-avtalen, og ifølge andre kilder har de begynt å prioritere ødeleggelsen av Hamas, selv om det betyr at gislene risikerer livet.
Det kalles «Hannibal-direktivet», og det finnes tegn på det.
I det siste tilfellet løslot Hamas 105 gisler, men bare 240 Hamas-soldater ble løslatt.
Utvekslingsforholdet er redusert til 2 til 1.
Da en IDF-løytnant ble bortført forleden, bombet israelerne stedet der han ble holdt fanget.
Uttrykket «uavhengig av om gisselet er i live eller dødt» ble satt i skarpt relieff.
Dette er sannsynligvis en naturlig reaksjon hvis den andre siden blir kinesisk.
2024/8/23 in Takamatsu
