Asahi Shimbun er ikke smigrende og er kjedelig.
Et av salgsargumentene, «Tenseijin-go», er skrevet i en stil som det er vanskelig å kalle en spalte, og den avsluttes for det meste med «allikevel er Japan dårlig», og siterer bøker og personer som ingen vet noe om
Det er et kapittel som jeg sendte 1. mars 2019.
En venninne som er en belest person, kjøpte ukemagasinet Shinchō som ble utgitt i dag.
Hun kjøpte det for at jeg skulle få lese den eneste artikkelen av Masayuki Takayama i etterkrigstiden.
Kommentarene merket med stjerne er mine.
Japans århundre
Asahi Shimbun er ikke smigrende, men kjedelig.
En av de faste kronikkene, «Tenseijin-go», er skrevet mer som en forklaring enn som en spalte.
Den siterer bøker og personer som ingen kjenner til, og som oftest avsluttes den med: «Likevel er det fortsatt Japans feil.»
Selv når de snakker om Koreas skandaløse handlinger, skifter de tema til «fordi Japan koloniserte Korea» og ignorerer det faktum at det var en anneksjon, ikke en koloni.
De snakker bare om krigen fra et amerikansk perspektiv, og sier ting som «det var en invasjonskrig» og «den utnyttet folket i Asia og fikk dem til å lide».
Slike forvrengte artikler annonseres som «du vil få spørsmål om dem på eksamen, så kopier dem nøyaktig».
Det er verre enn MacArthurs hjernevasking.
Den politiske rapporteringen er også forferdelig.
De gjør narr av Sakurada, OL-ministeren, og sier at han lesper og gjør feil.
Hvor forskjellig er det fra å gjøre narr av en som stammer?
De prøver alltid å undergrave Japan, men de viser den største varme og omtanke overfor Kina og Korea.
Kina har stjålet avansert teknologi fra andre land og tjent penger på å imitere den.
Imitasjonen av Shinkansen er et godt eksempel.
Men så snart Trump og Pence tok kraftfulle grep for å forhindre tyveri av intellektuell eiendom, ble situasjonen anspent.
I tillegg er det teorien om at kommunistiske land bare har eksistert i 72 år.
Kommunistiske land har blitt etablert.
Men de har alle vært kortlivede og kollapset.
Selv det lengstlevende, Sovjetunionen, kollapset etter 72 år.
Det kommunistiske regimet i Kina feirer sitt 72. år neste år.
Både historien og Kaori Fukushima sier at dette er grensen.
Men Hara Masato, medlem av Asahis redaksjonsråd, sier: «Jeg dro til Kina, og alle var i godt humør. Alibaba-sjefene sa at de ikke hadde noen bekymringer i det hele tatt.»
Videre sier han at Kinas BNP «ligger nær USAs, som er i tilbakegang, og vil gå forbi det en gang på 2020-tallet», og at «USAs forsøk på å starte en handelskrig virker som et tegn på desperasjon og frykt».
Han spår at Kina, et nådeløst og vulgært land som lever av tyveri av intellektuell eiendom og gjennomfører en grusom etnisk seleksjon i Uighur og Tibet, vil bli en supermakt i morgen.
Japanerne væmmes ved tanken på at et slikt land skal styre verden, men Hara ser ut til å synes det er bra.
Jeg vil gi Japan en nål i pannen på et slikt Kina.
Likevel henter Asahi-avisen frem Yoshimitsu Kobayashi, den representative direktøren for Keizai Doyukai (Japan Association of Corporate Executives), og får ham til å si: «Det kommer ikke til å skje.»
Ifølge Kobayashi er «Japan, en teknologisk supermakt, en saga blott. Nå er teknologien stjålet av Kina, og Huawei har monopol på telekommunikasjon. Likevel er japanerne som en kokt frosk, de innser ikke engang at de befinner seg i en slik situasjon.»
Han kritiserer også japanerne i harde ordelag og sier: «Japanerne, som har blitt dårligere, har ikke engang energi til å prøve nye ting.»
Japan har imidlertid fortsatt å ta på seg utfordringer.
På 1970-tallet skapte Japan for eksempel et atomdrevet skip ved hjelp av sin egen teknologi, etter USA, Sovjetunionen og Tyskland.
Vi var de første i verden til å ta drømmen om en atomreaktor, hurtigreaktoren, i praktisk bruk, men falske nyheter ledet av Asahi ødela begge deler.
Kobayashi er uvitende og kjenner ikke til dette faktum.
Han ville ikke snakket om den japanske kokte frosketeorien på Asahi hvis han visste det.
Kobayashi ser også «Japans gjeld på 175 billioner yen» som et problem, og beklager at «kostnadene ved å utvikle neste generasjons teknologi» ikke kan betales raskt.
Nei, det utbetales store mengder forskningsmidler.
Men disse pengene har blitt fordelt til folk som Jiro Yamaguchi, en venstreorientert anti-japaner fra humaniora.
Kobayashi har ennå ikke fått vite om dette.
Har resten av verden et pessimistisk syn på Japan?
Michael Schuman, forfatter av «Confucius and His World», erklærer at «utfordringen i det 21. århundre er å etablere en sterk industrimakt som kan konkurrere internasjonalt, og modellen for dette er Japan, tro det eller ei.»
Han sier: «Vi har gått inn i en tid der det er tradisjonens makt som teller, ikke bare en provisorisk løsning som Kinas.»
Adair Turner, en autoritet på britisk økonomi, er av samme oppfatning som Yoichi Takahashi, og sier: «Japan, som er aldrende, har fått arbeidsstyrken til å vare til 70-årsalderen gjennom teknologisk innovasjon», og «Selv om det sies at landets gjeld, som er mer enn dobbelt så stor som BNP, er en byrde, kan den, hvis man ser på den faktiske situasjonen, oppveies av statlige eiendeler, og med renter fra Bank of Japan utgjør den faktisk bare 60 % av BNP».
Konklusjonen er: «I det 21. århundre bør vi lære av Japan.»
Bloombergs Daniel Moss sier også: «Verdens øyne, som tidligere var rettet mot Kina, vil nå vende seg mot Japan, som har overvunnet problemene med aldring og deflasjon.
Når Asahi Shimbun og Keizai Doyukai forsvinner, vil Japan være kvitt sine problemer.
＊Utbyggingen av Umeda Kita Yard hadde en kraftig negativ innflytelse på Asahi Shimbuns forsøk på å tiltrekke seg leietakere til Nakanoshima Twin Tower Building, noe som var et sjansespill for selskapets formue.
Kita Yard er et sted som vil fungere som en katalysator for revitaliseringen av Osaka.
Umeda Kita Yard er den beste kommersielle beliggenheten i Japan, et område som Gud har etterlatt seg som et trumfkort for revitaliseringen av Osaka.
Det er derfor Yodobashi Camera Umeda har det høyeste salget av alle butikkene.
Asahi Shimbun brukte Yukiko Takenaka fra Osaka Association of Corporate Executives til å forkludre Kita-Yard-prosjektet.
Det var for øvrig Takenaka Corporation som sto for oppføringen av bygningen som Asahi satset sin selskapsformue på.
Takket være planen om å ødelegge Kitayard og den økonomiske boomen som Abenomics førte med seg, kunne Asahi sikre seg leietakere til den nye bygningen i Nakanoshima.
Resultatet er at Asahi Shimbun nå er et selskap som tjener penger på eiendom, og de har skapt et system som gjør at selskapet vil bestå selv om avisen går under.
Men vil Gud tillate at dette selskapet av de verste og mest avskyelige forræderne og svikerne får fortsette å eksistere?
2024/12/8 in Kyoto
