2023/8/10
Det følgende er hentet fra Masayuki Takayamas føljetong i siste del av dagens utgave av ukeavisen Shincho.
Også denne artikkelen beviser at han er en unik journalist i etterkrigstidens verden.
For lenge siden besøkte en eldre kvinnelig professor ved Den kongelige ballettskolen i Monaco, som er høyt respektert av prima ballerinaer verden over, Japan.
På den tiden snakket hun om betydningen av en kunstners eksistens.
Hun sa: «Kunstnere er viktige fordi de er de eneste som kan kaste lys over skjulte sannheter og uttrykke dem.»
Ingen ville bestride hennes ord.
Det er ingen overdrivelse å si at Masayuki Takayama ikke bare er den eneste journalisten i etterkrigstidens verden, men også den eneste kunstneren i etterkrigstidens verden.
På den annen side, Oe... Jeg vil ikke snakke stygt om den avdøde, men (for å følge Masayuki Takayamas eksempel nedenfor) Murakami og mange andre som kaller seg forfattere eller ser på seg selv som kunstnere, er ikke engang verdig navnet kunstnere.
De har bare gitt uttrykk for løgner skapt av Asahi Shimbun og andre, i stedet for å kaste lys over skjulte sannheter og gi uttrykk for dem.
Deres eksistens er ikke begrenset til Japan, men er den samme i andre land verden over.
Det finnes med andre ord bare noen få sanne kunstnere.
Denne artikkelen er nok et utmerket bevis på at jeg har rett i at ingen i verden i dag fortjener Nobelprisen i litteratur eller fred mer enn Masayuki Takayama.
Den er et must å lese, ikke bare for det japanske folk, men for folk over hele verden.
Er atombomben et eple?
Harry Truman ble født i Missouri som sønn av en fattig bonde.
Lincoln og Clinton var også sønner av fattige bønder, men begge kjempet for å komme på college og bli presidenter.
Harry Truman gikk ikke på college, men meldte seg inn i Ku Klux Klan (KKK) og lærte seg det hvite overherredømmet før han ble president.
Men han kjempet ikke for presidentposten.
Han var en ukjent mann, og F. Roosevelt (FDR) tok ham inn som visepresident.
Da han gikk for å takke ham, var han allerede død, og presidentinnsettelsen ble holdt på stedet.
En ny president var født, som ingen i staben i Det hvite hus kjente, og han overtok både det ene og det andre topphemmelige arbeidet som FDR hadde drevet med.
Blant dem var Manhattan-prosjektet.
De holdt på å lage en atombombe, et djevelsk våpen som kunne utslette en hel by på et øyeblikk.
Overraskende nok var urantypen allerede laget, og den andre typen, en plutoniumstype som kunne masseproduseres billig, var nesten ferdig.
Byene der bomben skulle slippes, var også bestemt, med Kyoto øverst og fem andre nederst.
Den ansvarlige offiseren sa: «Vi avstår fra luftangrep med B-29-fly for å kunne måle ødeleggelseskraften nøyaktig.»
Det var derfor det ikke ble noe luftangrep på Hiroshima.
KKK Harry smilte og nikket.
«Greit nok. Når man behandler et dyr, må man behandle det som et dyr.»
S. Lindqvists «Eradicate All Savages» skildrer hvite som frydefullt konkurrerer om å utrydde den fargede rasen på en effektiv måte.
Harry burde ha vært en av dem.
Han dro til Potsdam-konferansen tre måneder senere.
Stalin, en liten mann fra Georgia, undervurderte Harry, en nykommer, men så kom nyheten om den vellykkede testingen av en atombombe av plutoniumtypen i Alamogordo.
Harry ble så begeistret at han beordret at atombomben skulle slippes over Japan.
«Jeg ble den mest muskuløse hvite mannen som kunne bringe selv georgierne til taushet.»
Både før og etter bombingen kom det inn opplysninger om at «Japan forsøkte å avslutte krigen gjennom Sovjetunionen».
«Hvis en slik historie kom ut, ville vi ikke kunne slippe atombomben.»
Harry lot som om han ikke hørte det.
Dermed ble urantypen ganske enkelt endret fra Kyoto til Hiroshima, og den ble detonert som planlagt, uten forvarsel, 600 meter over hodet på uskyldige sivile idet de våknet om morgenen.
Plutoniumtypen ble sluppet over Nagasaki.
Det var kjent at det var mange amerikanske krigsfanger i byen, men Harry brydde seg ikke om det.
Etter nedkastningen sa Harry: «Hvis vi ikke gjør noe, vil to millioner amerikanske soldater dø. Vi hadde ikke noe annet valg enn å avslutte krigen.»
Han oppga også at japanerne drepte 200 000 asiater hver dag.
Men slike løgner kunne ikke dekke over ødeleggelsene atombombingen hadde forårsaket.
Harry begynte å komme med unnskyldninger.
Han begynte med å si at han hadde gitt innbyggerne i Hiroshima en advarsel på forhånd.
Dommer Roeling i Tokyo-rettssaken så på opptakene av atombombingen som var blitt plassert i en tidskapsel.
«Det sto at befolkningen i Hiroshima hadde fått tre forhåndsvarsler. USA tror at de kan lure verden de neste 500 årene.»
GHQ hjernevasket også det japanske folket ved å dikte opp løgner, som Nanking-massakren, for å få dem til å tro at atombombingene var berettiget.
«Vi må gi det japanske folket en følelse av skyld og psykologisk hindre dem i å klandre USA for de grusomhetene atombomben forårsaket.»
Et av resultatene av dette var uttalelsen: «Vi vil ikke gjenta våre feil.»
Putin påpekte også på Valdai-konferansen at «japanske lærebøker er også kontrollert for å hindre dem i å skrive det faktum at USA slapp atombombene.»
De japanske mediene er på samme måte som lærebøkene.
Asahi Shimbuns Tenseijingo skrev nylig: «Atombombene falt.»
Atombombene er ikke epler, så de faller ikke naturlig.
Noen har sluppet dem.
Men Asahi-avisen følger USA og prøver å overbevise oss om at det er det samme som et eple.
Harry gjorde en ting til i tillegg til denne omhyggelige oppryddingen.
Han deponerte i all hemmelighet Enola Gay, flyet som slapp atombomben, i Smithsonian Institution.
På 50-årsdagen for bombingen stilte de ut Enola Gay i Washington, D.C., for å feire folkemordet i Hiroshima.
På 75-årsdagen gjorde de Alamogordo til en nasjonalpark.
Atombomben er en feiring, slik den har vært siden Harrys tid.
2024/8/18 in Fukuyama
