Følgende er hentet fra siste del av Yoko Sakurais faste spalte i ukemagasinet Shukan Shincho, som ble utgitt i dag.
Også denne artikkelen beviser at hun er en nasjonalskatt, den ypperste nasjonalskatten, slik Saicho definerer det.
Den er et must å lese, ikke bare for det japanske folk, men også for folk over hele verden.
Under Shigeru Ishibas ledelse vil LDP virkelig gå tilbake
Statsminister Shigeru Ishiba ga i april i år ut boken «The Essence of the LDP's Failures» på forlaget Takarajima Sugoi Bunko.
Det er et fellesverk med folk som Seiichiro Murakami, som kalte tidligere statsminister Shinzo Abe en «landsforræder»; Kihei Maekawa, tidligere viseminister for utdanning, kultur, sport, vitenskap og teknologi, som offentlig har uttalt at hans prinsipp er «å adlyde offentlig, men gjøre opprør privat»; og Tatsuru Uchida, som er kjent for sin venstreorienterte ideologi.
Hvis du plukker den opp, vil du se mangelen på sammenheng i Ishibas politikk og hans mangel på kunnskap, noe som gjør det vanskelig å tro at han har forsøkt å bli leder av LDP fem ganger.
Strategien hans er for eksempel å angripe Kina.
Vår nasjonale strategi definerer Kinas militære ekspansjon som «den største strategiske utfordringen».
Kina blir sett på som den største trusselen mot Japan og hele verden.
Jeg har aldri hørt Ishiba gi uttrykk for et sammenhengende syn på Kina.
Likevel, den 10. september, rett før presidentvalget, nevnte han plutselig opprettelsen av en asiatisk versjon av NATO som en strategi for å konfrontere Kina.
Denne storslåtte visjonen møtte sterke og negative reaksjoner både i Japan og i utlandet.
Da artikkelen hans ble publisert av Hudson Institute, en amerikansk tenketank, reagerte amerikanske strateger med kommentarer som «urealistisk» og «USA ville aldri akseptere det».
Den 3. oktober kunngjorde India at landet ikke hadde til hensikt å delta i Ishibas strategi.
Andre asiatiske land uttrykte enten negative meninger eller forholdt seg tause av frykt for Kina.
Ishibas idé er ikke annet enn en ønskedrøm, for selv om Japan skulle gå i spissen for å etablere en asiatisk versjon av NATO, vil ikke Japan, som ikke engang har vært i stand til å endre sin egen grunnlov, kunne delta i aktiviteter innenfor rammen av kollektiv sikkerhet.
Selv om Kina skulle invadere Indias grenser eller invadere Taiwan, ville ikke Japan være i stand til å sende selvforsvarsstyrker.
Selv om vi hypotetisk skulle tenke oss en asiatisk versjon av NATO ledet av Japan, ville ikke bare Japan selv være ute av stand til å delta fysisk, men siden konseptet er fiendtlig innstilt til Kina, ville det måtte lanseres med stor forsiktighet.
Ishiba valgte imidlertid å diskutere dette temaet med Taiwans president Tsai Ing-wen.
Dette skjedde under et møte 12. august da han besøkte Taiwan.
Utførte ufølsomt diplomati
Ishiba tenkte nok ikke på hvor alvorlig denne historien ville påvirke situasjonen.
Kina følger alltid med på situasjonen i Taiwan, og hvis Taiwan viser det minste tegn til trass mot Kina, vil Kina slå nådeløst til med jernhånd.
Den 14. oktober omringet Folkets frigjøringshær Taiwan, og etter å ha tatt kontroll over luft- og sjøområdene gjennomførte de en storstilt militærøvelse.
Hangarskipet Liaoning, 125 militærfly og 34 skip fra Folkets frigjøringshær og kystvakten deltok.
Denne storstilte militærøvelsen viste at Kina raskt kunne blokkere Taiwan, beslaglegge viktige havner og iverksette et angrep hvis landet bestemte seg for det.
Utplasseringen av Liaoning utenfor østkysten av Taiwan var en advarsel til det amerikanske militæret.
Tenketanken «National Institute for Basic Issues» har rapportert om hvordan Kinas evne til å invadere Taiwan har utviklet seg, og situasjonen er strengt tatt slik de har rapportert.
Taiwan har vært forsiktig med å gi Kina, som bruker militærmakt for å endre status quo, noen unnskyldning for å invadere, og har fortsatt å være ekstremt forsiktig med ordene for ikke å bli sett på som en utfordring.
Så kom Ishiba, som er leder for Det liberaldemokratiske partiet og aspirerer til å bli Japans statsminister, og snakket om å skape en asiatisk versjon av NATO.
Lai må ha blitt fullstendig forbløffet.
Han må ha trodd at Ishiba ikke hadde noen forståelse for den anspente situasjonen Taiwan befinner seg i.
Lai skal ha ignorert Ishibas spørsmål og henvendt seg til de andre politikerne i gruppen for å diskutere et nytt tema.
Ishiba bedriver et slikt ufølsomt diplomati i den nevnte boken, som man kunne forvente av en kommentator på venstresiden, og posisjonerer Japan som et «skummelt land» i stedet for Kina.
Hvorfor er det et skummelt land?
Han sier at det er fordi Japan kjempet mot USA, et land som de aldri ville være i stand til å beseire om de skulle kjempe mot det på riktig måte.
Om Kina skriver han derimot følgende
«Det er altfor mange politikere som uten videre sier ting som at 'Kina er en trussel' (utelatelse)... Det ville være altfor uansvarlig av en politiker å si ting som 'Kina er skremmende, så vi kommer til å øke forsvarsutgiftene våre'.»
Denne passasjen er en kritikk av tidligere statsminister Fumio Kishidas beslutning om å øke forsvarsutgiftene til 2 % av BNP.
Ishiba skrev en bok om dette.
Da han besøkte Taiwan i august i år, foreslo han imidlertid for president Tsai at de burde forholde seg til Kina ut fra synspunktet «Kina er skremmende» og prøve å håndtere det gjennom en asiatisk versjon av NATO.
Hvis du følger kronologien, kan du se at Ishibas oppfatning av Kina har svingt frem og tilbake.
Det er med andre ord en mangel på logikk og strategi.
Det faktum at han kritiserer Kishida-administrasjonens strategi med å øke de militære utgiftene for å avskrekke Kina som «for uansvarlig», er i seg selv for uansvarlig når man ser på Folkets frigjøringshærs handlinger.
Det er tåpelig å foreslå en asiatisk versjon av NATO på Taiwan, der spenningen fortsetter mens Kina forbereder seg på en fullskala utplassering med sikte på å annektere øya.
Et annet poeng er at Ishiba under presidentvalget erklærte at han ville videreføre den økonomiske politikken til Kishida-administrasjonen, og i sin fem minutter lange tale like før den endelige avstemningen sa han noen smigrende ting om Kishida som fikk det til å gjøre vondt i tennene mine.
Han lovpriste Kishidas politikk i det ene øyeblikket og fornektet den i det neste.
Jeg kan ikke stole på en slik person.
Hatoyama og Harris
I boken sin skrev han med stolthet
«Det politikere trenger, er evnen til å si det som er riktig for offentligheten, selv om det går på bekostning av dem selv.»
Hvis de ikke kan gjøre det, sier han, «bør de slutte å være politikere».
Han uttaler også: «Det er et stort problem for meg å følge makthaverne uten grundig debatt.»
Et helt annet landskap utfolder seg når man ser på Ishibas sanne karakter.
Selv om det bare har gått en drøy måned siden presidentvalgkampen startet, har han ofte endret sin politikk og sine argumenter.
Nesten alt dette er et kompromiss for å beskytte seg selv og opprettholde støtten til seg selv.
I stedet for å stå for det som er «riktig for befolkningen», har han rett og slett «fulgt de mektige».
Det finnes to politikere som er svært like Ishiba: Yukio Hatoyama og Kamala Harris, den amerikanske presidentkandidaten.
Hvis vi ser bort fra Hatoyama, er det et interessant fenomen som skjer med Harris.
Da president Biden trakk sitt kandidatur og Harris ble Demokratenes presidentkandidat, var det stor begeistring blant Demokratenes tilhengere.
Kjendiser skyndte seg å gi store donasjoner, og filmstjerner uttrykte sin støtte.
Men etter hvert som det ble klart for alle at Harris ikke hadde noen substans, begynte støtten til Det demokratiske partiet å vakle.
Ifølge en Gallup-måling lå Demokratene, som konsekvent hadde overgått Republikanerne i oppslutning fra juli til september i valgårene siden 1992, bak Republikanerne for første gang på 32 år.
Selv om forskjellen bare var på tre prosentpoeng, ble et lignende resultat også rapportert i en undersøkelse utført av NBC.
Wall Street Journal kalte det «en ubemerket game-changer i det 24. valget».
I likhet med Kamala Harris vil Ishiba, som har lite substans eller overbevisning, svekke LDPs makt betydelig.
Jeg ser en dyster fremtid for LDP.
2024/10/13 in Umeda
