Jeg ærer gudene og Buddha, men stoler ikke på dem. 2011/3/24
Jeg la meg tidligere i går kveld og våknet tidligere enn vanlig.
Da jeg så på TV, tenkte jeg at TV (hovedsakelig kommersiell TV) til nå har vært full av politikere som holder pressekonferanser og spontane intervjuer, og at de fem store TV-kanalene og avishusene svermer rundt for å dekke dem. Så er det komedieshowene.
Selv om man definerer varietéserier som komedieserier, er det ikke så stor forskjell.
Og så er det de formulariske dramaseriene.
Japan består av en gruppe selskaper som har den største andelen av verdensmarkedet på ulike områder.
Disse selskapene jobber hardt dag og natt over hele verden, og de er kjernen i nasjonen.
Hvis man skal trekke det til det ytterste, kan man si at politikken bistår disse selskapene og deres ansatte i deres virksomhet.
Tanken om at myndighetene står over folket, er å sette vognen foran hesten.
Politiet er nødvendig fordi det ligger i menneskets natur å ikke eliminere skurkenes eksistens.
De er i bunn og grunn et nødvendig onde.
Men hvis politiet og påtalemyndigheten skulle gå i retning av å si at det er de som skaper landet, så ville det være slutten.
Det er naturlig for en vakthund å bjeffe, men det er umulig for dem å sitte midt i alkoven og tro at de er herren.
Det samme kan sies om landet.
Alle arbeiderne som med sitt arbeid produserer mat og overskudd til folket, er herrer, og det ville ikke være en overdrivelse å kalle dem som spiser av skattene som arbeiderne betaler, for vakthunder.
(Staten er en vaktbikkje for å beskytte arbeiderne i sitt eget land) ... mine funderinger denne morgenen.
Alt de har er politikernes ansikter og komedieshow, og ektemennene deres har ingen liv.
Hva gjør herrene?
Hvilke problemer har de?
Hvordan er situasjonen i utlandet akkurat nå?
Hva tenker andre land?
Hvor er forretningsmulighetene?
Og så videre.
Det må være en betydelig mengde materiale å sende ut.
Dessuten er økonomien en levende ting som forandrer seg hver dag, så det må være uendelig mye stoff å dekke, så mye at det er umulig å holde tritt med å lage programmer.
Videre må vi også snakke om menneskelig filosofi og prinsipper som utgangspunkt for virksomheten.
Fjernsynet og avisene skal være travle arbeidsplasser der det ikke er tid til å stå stille.
Hvis du ikke ser sjefen i det hele tatt, og alt du ser er vakthunden og underholdningsartistene, er det helt naturlig at du ikke ser hva som må gjøres.
Selv arbeiderne og eliten som gjør jobben sin mens de ser på helheten, utgjør mindre enn 10 % av arbeidsstyrken, og 90 % kan bare se hva som skjer på sitt eget område.
Medias rolle er å rapportere om situasjonen i Japan (på alle områder), situasjonen i andre land, historien til den politikken som har blitt ført, og den offentlige stemningen som har oppstått som følge av dette, osv.
Tjue år eller mer med bare å vise ansiktene til politikere og komikere har skapt det Japan som eksisterte før 11. mars.
Det er et Japan som har vært fanget i den første langvarige deflasjonen i industrilandenes historie.
De eneste energiske menneskene var politikerne, komikerne og TV-folkene, og det er derfor.
Hvis du ikke klarer å etablere deg som ærlig og oppfatte verden på riktig måte, vil livet ditt bli som demonene og monstrene som lurer i mørket.
All slags ondskap vil snike seg inn, og ikke bare vil du kaste bort ditt ene liv, men til slutt vil det ikke bli noe annet enn krig.
Musashi Miyamoto sa:
«Jeg ærer Gud og Buddha, men stoler ikke på dem.»
Atomulykken var en menneskeskapt katastrofe. 2011/3/25
Alle mine lesere bør lese Asahi Weekly nå.
Anta at du er flink med datamaskiner, i motsetning til meg.
I så fall bør dere begynne å danne opinion for å få Kan Naoto til å gå av umiddelbart, gjøre alle nettsteder oppmerksomme på denne skandaløse mannens sanne natur, og gi ham marsjordre.
Mine lesere vil vite at jeg var den første i Japan som påpekte at inspeksjonen etter jordskjelvet var skandaløs og fatal.
Jeg var også den første som skrev at dette ikke var bra etter valget til Japans demokratiske parti i september i fjor, og jeg var også den som var 150 prosent sikker på at fotball-VM aldri ville komme til Japan.
Vennligst les «Asahi Weekly» som er i salg i dag, «The Inside Story of the ‘Palace of Ruin’ Bringing the People of Japan to Misery: Fukushima-kjernekraftulykken er en 'menneskeskapt katastrofe'!
Det er ikke tiden for å klage over vanskeligheter.
Fakta og sannheten var slik jeg hadde spekulert i.
Jeg hadde kalt det «det morderiske kabinettet», og det var nettopp det.
Det er ingen grunn til å holde tilbake lenger.
Også jeg var blitt grusomt skilt fra min mor, som jeg elsket mer enn noen annen.
Det var derfor jeg ikke uttalte meg, men det er ikke poenget.
Det er en forferdelig historie.
Det sier seg selv hvem som skal ta over tømmene etter det.
Dessuten vet til og med redaksjonsmedlemmene i de store avisene, som har vært medskyldige i denne skandaløse situasjonen de siste to årene, om det.
De kan ikke si noe.
Noen av dere føler også ubehag ved å bli ført bak lyset av mediene.
Selv jeg ble forledet til å tro at Takashi Tachibana hadde rett i oppstyret rundt Kakuei Tanaka for tretti år siden.
Måten mediene leder oss på, er virkelig skremmende.
Hvis du fortsatt føler det ubehaget, kan du stole på mitt indre øye.
Som jeg har sagt,
90 % av arbeiderne vil aldri lede landet på villspor.
Det er alltid de 10 % av eliten som fører det på avveier.
Eliten har skylden for alle forbrytelser de begår, enten de er bevisste eller ubevisste om det.
Mine lesere vil forstå hva jeg har skrevet mange ganger.
Men det var denne mannen, Naoto Kan, som, slik jeg hadde spekulert i, førte oss inn i denne situasjonen.
Som et mellomledermedlem i Japans demokratiske parti har sagt, har han «fortjent å dø tusen ganger», fordi han er en slik person som jeg har skrevet om.
Resultatet av dette er den nåværende situasjonen i Fukushima prefektur.
Men det er ikke alt.
Som dere alle vet, har titusenvis av eldre voksne, unge og gamle, som har vist verden en slik anstendighet, måttet utholde slike vanskelige omstendigheter i over en uke, og nå i en uke til, på grunn av denne mannens natur.
Tiden er ikke inne for sentimentalitet eller sympati.
Vår nøling vil bare føre til alvorlige tap og skade for landet vårt.
Det var en pressekonferanse med statsministeren tidligere, men hvorfor kan han ikke holde en tale som berører folkets hjerter i en tid som denne?
Han er ingen statsmann.
Nei, faktum er at sannheten ble bekreftet av Asahi Weekly i dag.
Hvis han skulle holde en stor tale, ville han være en bedrager og en ekte skurk, så det er umulig for ham å holde en slik tale.
Han kan ikke si det som en som har fortsatt å gjøre slike inkompetente ting.
Byråkrater følger uunngåelig presedens eller unngår ansvar.
Årsakene til dette er som nevnt ovenfor.
Politikere har selvfølgelig erfaring, innsikt, en fast mening og en filosofi.
De beskytter alltid nasjonens interesser, rikdom og folk og dør for folket, ikke for seg selv.
Kjøp og bli ferdig med det
2010/10/25 p114
Som jeg påpekte i «Sivilisasjonens dreieskive», rapporterer avisen Nikkei at utenlandske investorer eier 30 % av de samlede utstedte aksjene til en verdi av rundt 300 billioner yen.
Det er 88 billioner yen.
Det er bare 88 billioner yen.
Det er ingen grunn til at disse 30 prosentene skal være gjenstand for shortsalg og forvitre.
For å si det som i en shōjo-manga: «Kjøp og bli ferdig med det.»
Det er ingen tvil om at nedgangen i aksjekursene vil ta slutt, og at japanske aksjer vil bli «et ly for stormen» (Shelter From The Storm av Bob Dylan), helt motsatt av situasjonen nå.
Akkurat nå behandles de som verdiløse papirer, men de vil bli platinapapirer som er Japans og særlig de store selskapenes fortreffelighet verdig.
Hver gang de henter inn kapital, blir de utsatt for kraftig shortsalg fra eventfond, og aksjekursen faller med 20 % på svært kort tid.
På toppen av dette nedjusteres også beløpet de planlegger å hente inn. Denne latterlige situasjonen, der de stadig blir tråkket på av utenlandsk kapital, vil ta slutt.
Det som gjenstår, er det jeg har nevnt mange ganger før: Mediene må umiddelbart endre sine idiotiske, lavtstående måter å gjøre ting på.
Myndighetene og den private sektoren må samarbeide for å vise frem arbeidsviljen til landets arbeidere, som er blant de mest flittige og høyt kvalifiserte i verden.
Vi må få mest mulig ut av de unike egenskapene til landet vårt, som har noen av verdens mest intelligente mennesker og den høyeste utdanningsstandarden, og lede verden i ytterligere 170 år som en økonomisk supermakt som utfyller USA.
Vi må øyeblikkelig få slutt på den komiske situasjonen der folk som Takashi Tachibana, Hiroshi Hoshi og aktoratet på en eller annen måte representerer landet vårt og fortsetter å undergrave den nasjonale styrken.
Påtalemyndigheten er bare en del av regjeringen og en gruppe mennesker som får godt betalt av våre skattepenger.
Landet vårt består av 90 % fantastiske arbeidere som er flittige, har en delikat følsomhet og er svært motiverte til å forbedre seg intellektuelt.
De 10 % eliten er der for å tjene denne fantastiske nasjonen.
De bruker sitt overlegne intellekt dag og natt, uten å tenke på seg selv, for å tjene folket.
De må huske på at de får over 10 millioner yen i året for sitt arbeid.
De som har gjort et bemerkelsesverdig arbeid til fordel for nasjonens interesser, bør få enda høyere lønn enn de høye lønningene som utbetales til påtalemyndigheten i dag, og de bør tjene landet resten av livet.
Det finnes byråkrater (og påtalemyndigheten er også byråkrater) som tenker på ting som hemmelige fond og praksisen med at byråkrater tar seg gode jobber i privat sektor etter at de har gått av med pensjon.
De må endre tankesettet til byråkrater som bare tenker på sine egne interesser, og som hevder at de følger presedens.
Jeg mener at Japan, et land der «sivilisasjonens dreieskive» har snudd som for å markere slutten på det 20. århundre, bør gjøre disse tingene.
Det er den rollen Japan bør spille i verden.
Ved å flytte bare 88 billioner yen kan vi skape en kapitalisme som ikke er egoismen til det 20. århundrets kapitalisme, men en kapitalisme som i stor grad reduserer konflikten med demokratiet i det 21. århundret.
Hvis vi klarer dette, vil Japan kunne ta igjen «Japans tapte 20 år» i løpet av de neste 20 årene.
Den dyrebare nasjonalformuen og de personlige eiendelene, som er fruktene av arbeidet til våre eldre som viste sin dyrebare arbeidsånd etter krigen, og til folk som meg som har jobbet som hester i 40 år, er fortsatt verdt over 1 400 billioner yen.
Vi har fortsatt 500 billioner yen igjen å bruke.
Med unntak av noen få TV-stasjonsansatte som bare tuller rundt, er jeg overbevist om at ingen i landet vårt ikke liker å jobbe hardt.
Tvert imot er landet vårt overfylt av unge mennesker og borgere som ikke kan vente med å jobbe.
Det er sannheten om Japan, et land jeg elsker høyt.
2024/12/8 in kyoto
